Så her står jeg.
Jeg avsluttet atelieret mitt i april 2025, og har siden ikke laget så veldig mye. Det har rett og slett ikke vært noen tørst i meg – man kan jo spekulere på hvorfor. Jeg tror det viktigste med atelieret var å ta det rommet. Ha sitt eget rom, som Virgina Woolf skriver om. Og det var poenget. Jeg har bildene stua nede i kjelleren, i et gammelt rom ingen bruker i blokka. Men i går var det noe som endret seg. Jeg vet ikke hvor dette skal ta meg – men jeg ser på bildet over og jeg tenker på dukker. Alle skikkelsene i ulike stadier av menneskelighet og «dyrskap»(noen er i grenseland mellom dyr og menneske og noe annet) – de er personligheter. Hvem er du på ulike «språk» som du mestrer? Hvor dette skal ta meg? Jeg vet ikke. Men det er noe som skjer.