International Womens Day, 8. march 2026

Kan vere eit bilete av tekst der det står "KRIO MELLOM IRAN, KRHOMELLOMIRAN.IBRAELOOUSA ISRAEL OG USA ske opposisjons opposisjonsgrupper er organisert báde politisk og fshin Ismaeli militaert militaertutenfor utenfor Irans grenser. Kvinner spiller en sentral rolle og og utgjor en betydelig andel V styrkene."

OK. Så dette bildet er fra Nord-Iran, hvor kurdiske kvinner flikker på utseendet og passer på at ikke unødvendige lange hårstrå faller ned i panna mens man plaffer løs på målet. Det er litt betegnende for hvor vi står i verden i dag. Krigerske damer – våpen – USA som nok en gang lover gull og grønne skoger til kurderne — faen ta dem (USA altså) – og nok en gang vil det skje som ofte skjer – when the shit hits the fan, får de svakeste unngjelde. Kurderne, kvinner. Barn. Fattige. I det minste har disse representantene fletter og våpen, og jeg er overbevist om at disse damene kan bruke dem. Det myke lange håret, representasjon av alt kvinnelig. Jeg skulle ønske de ikke trengte dem i 2026, men fy flate, det er bare å innse at vi må være bevæpnet, alle sammen. Til enhver tid. Om det er med ord, med våpen, med myke hender som griper vant rundt en flette for å få løse hårstrå på plass … It makes no difference. We må være forberedt.

God kvinnedag.

Valentines Day 2026

Så her står jeg.

Jeg avsluttet atelieret mitt i april 2025, og har siden ikke laget så veldig mye. Det har rett og slett ikke vært noen tørst i meg – man kan jo spekulere på hvorfor. Jeg tror det viktigste med atelieret var å ta det rommet. Ha sitt eget rom, som Virgina Woolf skriver om. Og det var poenget. Jeg har bildene stua nede i kjelleren, i et gammelt rom ingen bruker i blokka. Men i går var det noe som endret seg. Jeg vet ikke hvor dette skal ta meg – men jeg ser på bildet over og jeg tenker på dukker. Alle skikkelsene i ulike stadier av menneskelighet og «dyrskap»(noen er i grenseland mellom dyr og menneske og noe annet) – de er personligheter. Hvem er du på ulike «språk» som du mestrer? Hvor dette skal ta meg? Jeg vet ikke. Men det er noe som skjer.

Hva skal det bli av deg da, Pia?

Det kommer en venn til utstillinga mi. Jeg forteller hvorfor jeg starta på Form og farge alle de årene siden. En annen venn, som ikke en gang skjønte hva hun gjorde, sa nettopp ordene i tittelen til meg. Det satte meg ut. Jeg ble usikker. Tullete, ja. Men av og til kan ord, i riktig setting, åpne en avgrunn. Jeg ble usikker. Nei, hva skulle jeg da egentlig finne på? Jeg hadde 4, 37 i snitt på vitnemålet fra videregående, med en 2er jeg såvidt redda i matte. Hva skulle det bli av meg? Jeg våget ikke starte på universitetet i alle fall. Jeg starta på form og farge på Hartvig Nissen. Plankekjøring et år, på en måte. Men vet du hva, sa vennen min i utstillinga. Datteren min var der, det var bare oss 3. Klokka tikka mot utstillingsslutt. Nå skriver du den setninga på en lapp, sa venninna mi, skriv den opp, og så river du den lappen i stykker og hopper på den. Og det gjorde jeg.

Utstilling 05 04 25

Gro og Pia